hits

Uka som gikk #2

Ukens opptur: Forrige ukes største opptur, det må være at bloggingen har gått så bra og festlighetene på lørdag

Ukens nedtur: Det er litt krisetanker omkring behandlingen, men det går seg nok til får vi håpe

Ukens bilde på instagram:

Det var dette bildet som fikk flest likes i sist uke. Følg meg på @nm_seljestad

Ukens sang: Riv i hjerte, av Sondre Justad

Ukens tanke: Det er som nevnt i stad en del krisetanker om behandlingen. Ellers har jeg tenkt mye på pakking og flytting, men når sant skal sies: Jeg har ikke begynt med det. Bare prøvd å legge en plan.

Ukens mest leste innlegg: Innkjøp: Sminke og skjønnhet var det innlegget flest av dere leste

Akkurat nå: Sitter jeg fult påkledd etter å ha vært ute på morgentur. Jeg har ikke en gang fått av meg skoene, haha! Så, må vel få av meg litt klær og få litt påfyll av næring.

Uken som kommer: Eneste spesifikke planen jeg har er avtale med behandler i dag, men regner med og håper det blir en avtale til med han senere i uken. Jeg må også til mamma og pappa en tur å se igjennom noen ting. Det hadde også vært fint om jeg fikk begynt med det praktiske når det gjelder flyttingen. '

Husk det er spørsmålsrunde HER. Det er kommet inn over 25 spørsmål allerede, og jeg gleder meg til å svare på dem!

- Nina Maria

En sånn dag...

I dag er det en sånn dag der hjernen bare er en tykk grøt, en sånn dag der jeg ikke kommer til å gå gjort noe som helst. Hvert fall ikke noe som krever konsentrasjon. Kanskje er det en av bivirkningene etter at det ble spontantur på festligheter i går. Det ble ikke noe hardfylla da, for å si det sånn, men det var kjekt! Kjenner absolutt ikke noe til fyllesyke i dag, jeg føler meg ikke en gang trøtt og sliten. Det at jeg er ukonsentrert er ett dagligdags problem som trolig ikke har noe med alkoholen å gjøre.

Jeg har allerede ryddet litt og satt på en maskin med klær. Ellers kommer nok dagen stort sett til å bli brukt til strikking og serie. Må også få meg en tur ut i frisk luft. Skal ei heller se bort fra at det blir hjemmespa i kveld, det er alltid så fint å avslutte en uke med å skjemme bort seg selv, også hjelper det jo på å få en fresh start på en ny uke. Det er jo uansett perfekt vær her på Valen til å sitte inne i! 

Jeg tenker også å planlegge den kommende uka, både det jeg må og skal gjøre men også hvilke blogginnlegg jeg skal skrive. Jeg bør svare på noen kommentarer og ett par e-poster. Jeg må også skrive notat jeg skal ha med til behandleren min i morgen. Men vi får se hvordan dette går, med tanke på konsentrasjonen.

Det er også fritt fram til  å stille spørsmål til spørsmålsrunden HER INNE.

- Nina Maria

Innkjøp: Sminke og skjønnhet

Innkjøps-innlegg slår jo aldri feil! Derfor tenkte jeg å vise deg litt innkjøp jeg har gjort den siste tiden. Eller det vil si, før 1.januar. Planen er å samle opp alle innkjøp fra januar også lage eget innkjøps innlegg i slutten av måneden. 

- Born to glow! Liquid illuminator. Fra NYX
- Pore filler, primer/base. Fra NYX
- HD studio photogenic eyeshadow base. Fra NYX
- First base, primer spray. Fra NYX
- Matte finish, setting spray. Fra NYX
- Control freak, eyebrow gel. Fra NYX

Begge disse heter HD finishing powder og er fra NYX

Nye imPress-negler, som jeg skreiv om i DETTE innlegget.

- Q-tips fra H&M
- Ny beautyblender fra Depend, igjen.

- Strawberry softening body butter, fra The body shop
- Almond milk & honey soothing & caring shower cream, fra The body shop
- Mango hand cream, fra The Body shop

Så ja, det var litt av mine innkjøp siden sist. Jeg har kjøpt noen klesplagg også, men de er alt kommet i bruk og jeg aner virkelig ikke hva som er helt nytt og hva som muligens har vært på bloggen før, fordi jeg slettet samtlige av innleggene, før jeg begynte å blogge igjen.

Ellers så finner du spørsmålsrunden som jeg har gående HER.

- Nina Maria

 

Tips: Å være glad i seg selv

Hvem er din bestevenn? Hvem er det du er veldig glad i, og aldri vil gi slipp på? Mest sannsynlig svarer du navnet på noen helt andre enn deg selv, men det burde absolutt vært deg selv. Du skal tross alt leve med deg selv resten av livet, uavhengig om du er 5, 15, 25 eller 55 år.

Det er så lett å si at du må bli glad i deg selv, også virker det jo veldig lett for andre å bli glad i seg selv. Mest sannsynlig kommer du ikke til å elske deg selv i morgen heller, altså man elsker jo ingen over natten. Alt er følelser som kommer etter hvert. Men du bør trolig jobbe deg selv, fordi det er veldig mange som ikke liker seg selv. Begynn med å akseptere deg selv, det er absolutt en god start!

Det er ikke lenge siden noen sa at jeg holder på med grov mobbing av meg selv, og at jeg sikkert måtte være på Kvinnherad-toppen i å være mest kritisk til meg selv. Jeg jo hørt hva de har sagt, uten å tenkt noe særlig på det. Samtidig så vett jeg at det er noe i det. Det har til tider vært ett så stort sinne mot meg selv at jeg ikke har klart å se meg i speilet, fordi jeg var redd jeg kom til å slå til speilbildet. Ikke for å glemme alt det negative jeg sagt og tenkt om meg selv. Jeg hadde jo aldri funnet på å sagt det til noen andre, fordi det er ganske vonde ting, både om utseendet og væremåten.

Men så er det slik at jeg, som mange andre, følger Helsesista på snapchat, og det var gårdsdagens tema som inspirerte meg til dette innlegget, altså det å være glad i seg selv eller i hvert fall ikke snakke negativt om seg selv. For slutter du å snakke dritt om deg selv, så er du godt på vei! Litt senere la ut dette bildet på mystoryen sin.


Altså, man sier ikke så stygge ting til ett barn som ofte kan si til seg selv. Dette må jo være ett kjempe godt tips!

Ett annet tips er å skrive ned alle positive ord andre sier og/eller skriver til deg. Også må man lære seg å si takk når man får ett kompliment! Mange er så veldig flinke på å speile det som blir sagt og gi ordene tilbake til den som ville gi deg noen positive ord. 

Også må jeg alltid avslutte innlegget om å snakke om noe helt urelevant: Hvordan klarte jeg å blogge og se serie samtidig før? Nå er det rett før jeg må pause spotify, for konsentrasjonen er borte vekk.

Og du? Du vett det er spørsmålsrunde på bloggen? Det innlegget finner du HER.

- Nina Maria

Du tok kanskje feil...

Om du ikke sitter med den erfaringen jeg og en del andre har, så har du mest sannsynlig tatt feil av hvordan det er å gå i en eller annen form for samtaleterapi (eller annen type behandling). Er det noe som irriterer meg så er det folk som aldri har satt sin fot i psykiatrien og som sier <<Det er bare en samtale. Det er ikke noe stress>>. Nei, det er ikke bare en samtale. Det er så mye mer, både før, under og etter en samtale med en behandler. Det er jo også en av mange samtaler mot ett bedre og/eller lettere liv. Man skal jo faktisk endre det psykiske, det ingen ser. Det er ikke bare til å trykke på en knapp, for å si det sånn.

Jeg planlegger litt på forhånd hva jeg vil ta opp med behandler. Det kan være noe som er skjedd mellom to samtaler eller en problemstilling vi har jobbet med lenge. Grunnen for at jeg eventuelt velger å ta opp det aktuelle tema, er jo fordi det trolig preger hverdagen min på en eller annen måte. Det tar tid og er kanskje ikke fysisk slitsomt men det krever jo tenking for det stakkars hjernecellen min.

Under samtalene skal jeg jo prøve å være fokusert på samtalen, reflektere, spørre, forstå, nye inntrykk, utfordringer, følelser, være enig og være uenig. Det kan bli pirka i svært vonde ting og følelser du ikke trudde fantes dukker opp, så du må også håndtere dem. Også tar jo samtalene naturligvis tid. Hvor lenge er jo alltids individuelt fra pasient til pasient og ikke minst fra behandler til behandler. Selv har 60min +/- (Som oftest pluss), to ganger i uka. 

Det er nok en del som gråter i løpet av en sin tid i behandling og på timer med behandler. Og min erfaring med gråting, er at jeg blir kjempe sliten av å gråte, også skal jeg bearbeide det som har blitt sagt og hvordan jeg på best mulig måte skal klare meg til neste gang. Og har behandler kanskje gitt en eller flere utfordringer jeg bør tenke ekstra på fram til neste samtale? Alt blir så slitsomt, at det er mer enn en gang jeg har gått hjem å lagt meg til å sove for jeg er utkjørt.

Poenget: En samtaletime, er mer enn bare en samtale. Og dette kan pågå år etter år, fordi det tar tid å bli bedre, det tar tid å bli frisk. 

(Det er forresten spørsmålsrunde på bloggen nå, mer det i DETTE innlegget)

- Nina Maria

Spørsmålsrunde

Det er allerede kommet inn litt spørsmål etter at jeg begynte å blogge igjen, og kanskje er det flere som har spørsmål. Så da velger jeg atter en gang å kjøre i gang en spørsmålsrunde. Så dere som alt har stilt noen spørsmål, dere får svar når svarene fra spørsmålsrunden kommer på bloggen, om en ukes tid. Jeg er fortsatt åpen om å svare på det meste, inkludert det som måtte gjelde om behandling i psykiatrien... Men til tross for ærlighet så er det jo fortsatt noe som heter folkeskikk og sosialenormer. Det virker dessverre ikke som om alle har hørt om det, og spør om ting som ikke alltid er ok. Derfor vil heller ingen av spørsmålene bli godkjent og publisert på bloggen, før jeg svarer på dem og fått vekk dem som eventuelt måtte være ufine eller spørsmål som ikke henger på greip.

Ellers, så liker jeg selv å tro, at jeg er godt i gang med planlegging av blogginnlegg. Det er jo bra, eller hva? Og da blir det forhåpentligvis mer enn bare ett innlegg annen hver dag. Det er ganske tilfeldig at det er blitt sånn nå i staren, men det er også ganske unødvendig. Nå skal jeg spiste litt, igjen, også skal jeg gjøre meg klar for time hos behandler. 

- Nina Maria

Uka som gikk #1

Okei, blogginga har ikke gått helt etter planen si! Men hey! Blogging ca annen hver dag er en god start da, eller? Joda, helt innafor det! Årets første uke i 2018 er over, snart bikker vi vel til januar 2019. Neida, joda, neida... Tror jeg må bli flinkere på å være i øyeblikket og ikke se så langt fram i tid eller se så mye tilbake på tiden som har gått. Men litt tilbake i tid skal jeg, for nå tenkte jeg å fortelle deg hvordan årets første uke var.

Ukens opptur: At hverdagen er i gang igjen, i hvert fall på kalenderen. Jeg henger litt etter med hverdagsrutinene...

Ukens nedtur: Opp og ned er det jo alltids, men egentlig var det en grei uke uten noen store nedturer

Ukens tanke: Jeg har tenkt mye på fjoråret, som jeg fortsatt ikke føler meg ferdig med. Restylane i leppene er noe jeg også har tenkt en del på, og det er ei første gang den tanken slår meg. Ellers så er hodet mitt super stressa når det gjelder å flytte igjen. Oh yes! Hvem ble sjokket over at Nina Maria er på flyttefot? Ingen? Nei, var det jeg regna med

Ukens bilde på instagram:


Okei, så var det kanskje ikke så stort utvalg av bilder på instagram i forrige uke... Når sant skal sies, så var det bare to bilder, men det var uansett dette som fikk flest likes! Følg meg gjerne på nm_seljestad.

Ukens mest leste innlegg: Det var faktisk overraskende på meg! Men det ble Perfekte negler på 1-2-3

- Nina Maria

Perfekte negler på 1-2-3

Dette er ikke i samarbeid med noen som helst, jeg velger bare å dele dette tipset med deg fordi jeg er så fornøyd med det selv! Og som du leser i overskriften så gjelder det negler. Og vi er innpå tema falske negler. 

Det var vel først bare en impuls at jeg kom over imPRESS-neglene, men det var en av de impulsene som var ok. Jeg er veldig glad for at jeg er begynt å bruke dem, og siden jeg er så fornøyd så tenkte jeg å vise deg hvor enkelt det er å få perfekte negler på 1-2-3.

Sånn ser altså pakken ut når jeg kjøper den, og det er flere farger og mønster å velge mellom. Det er 12 par negler med ulike størrelser, så sannsynligheten for at du finner noen som er passe til dine negler er stor. Jeg har også sett at det er to ulike lengder på på neglene, men jeg holder meg til de korte, litt mer naturlige neglene. 

Det følger med 24 negler, en neglefil og en våtserviet til å vaske vekk dritt og rusk fra neglene.

Det første man gjør er å klippe/file ned alle neglene. Dette er jo ekstra viktig om du bruke den korte varianten, slik som jeg. De naturlige neglene skal jo ikke akkurat synes da. 

Under neglene står det små tall, for å vise hvilken størrelse dem er. Jeg pleier å legge alle på en rekke og dem med like størrelser ved siden av hverandre. Så er det jo bare til å finne ut hvilken størrelse jeg trenger til hvilke negler. For det husker jeg sånn ca aldri. 

På neglene er det også lim. Så eneste du trenger å gjøre nå er å vaske neglene med våtservieten som følger med, dra av plastikk-biten som dekker limet, og presse neglen på, først på midten også ut på sidene og vipps! Du har fått fine negler som er holdbare opp til en uke (mine henger faktisk lenger på, men da er jeg lei så tar dem av selv, noe som også er ganske lett!) og du slepper neglelakk som skal tørke, eller flasser av og alt det styret der.

Disse imPress-neglene får du hvert fall kjøpt på Vitus-apotek. Når sant skal sies så er det eneste stedet jeg vett om, men er mulig de selger det andre steder også.

Det var søndagens tips, men skal ei heller si at det blir noe fast greie her på bloggen. 

- Nina Maria

Så mange ideer, men ingen plan

Det føltes plutselig veldig lenge ut siden sist blogginnlegg, til tross for at det bare er to døgn siden. Jeg føler plutselig at alt er så lenge siden, og ikke minst så går tiden alt for fort! Altså, jeg hadde så mye jeg skulle gjøre i går og i dag, men det eneste jeg har fått gjort var en kort tur i dag tidlig og vært på time hos behandler. Er det sånn å bli gammel, at tiden går for fort?


Okeeei, skrytebilde... Men Vett du hva? Det er absolutt innafor! Jeg synes det bilde ble så fint.

Ellers så har jeg mange gode ideer til blogginnlegg, men som den personen jeg er så må alt planlegges. Så ja, jeg kjenner det er litt krise nå når jeg skriver dette innlegget uten mål og mening. Jeg håper jeg får brukt helgen til noe fornuftig og planlagt litt bedre da, for som sagt så har jeg mange gode ideer. Det er bare så vanskelig å få det ut, uten å ha planlagt det på forhånd. Jeg tar også i mot tips til blogginnlegg, for selvsagt varer ingenting evig og mine ideer vil trolig gå tom en gang, dessverre. 

Jeg tror jeg forresten må ha nyttårsforsett i å bli flinkere til å svare på kommentarer både på blogg, instagram og facebook. Jeg leser selvsagt alt, jeg har stålkontroll på hvem som liker det jeg deler og hvem som kommenterer, jeg er bare skammelig dårlig på å svare.

- Nina Maria

Jeg vil, og jeg får det til

I løpet av 2017, så rakk jeg jammen meg å strikke en del. Og gang på gang så satt jeg med ett ferdig prosjekt og undret meg over hvordan i alle dager har jeg klart dette? Strikke hver enkelt maske? Rett farge til rett tid? Telle maskene gang på gang? Jeg skjønner ikke selv at jeg gidder, men når sant skal sies, så har jeg fått noe hjelp innimellom med å strikke på det som er ensfarget, fordi jeg rett og slett er blitt så lei selv... Men det beste av alt, jeg vil det og jeg får det til. Jeg har funnet noe jeg mestrer. Det føles godt.

Den første som ble ferdig var denne genseren, som er noe inspirert av nancykofta, som ofte har en lys bakgrunn på deler av mønsteret. Dette ble vår-genseren og jeg har i følge meg selv kun lov å bruke denne mars, april og mai. Dette av den enkle grunn at jeg har gensere som passer alle årstider og må ha sånne ''regler'' for å få brukt alle.

Høstgenseren, ble strikket. Her var det brune garnet egentlig kjøpt til babyteppe til barnet jeg var gravid med... Men så hadde jeg plutselig dessverre ingen å strikke teppe til lenger.


Denne genseren regner jeg som vintergenseren, og synes den er så fiiin!


Den orginale mariusgenseren, til Maria.

Min første, og siste kjole til voksen. Jeg blei så alt det grå (men fikk heldigvis en del hjelp underveis her). Herlighet så stolt jeg er, særlig med tanke på at designet er fra eget hode og ikke nedskrevet en plass, så ingen får lik.

Så ble det litt små-prosjekt, blant annet disse leggvarmerne til Marion

To par sokker ble det også. 

Også disse to søte genserne da, som faktisk ble ferdig på nyttårsaften.

Nå har jeg flere prosjekt på gang!  En genser, to kofter og ett par sokker. Det er også kommet forespørsmål om jeg kan strikke til sammen 5 gensere + ett par knestrømper. Så da må nok de to koftene som er til meg selv bli lagt til sides.

- Nina Maria 

Et lite tilbakeblikk #Bestnine2017

Jeg tror egentlig at jeg kommer til å bruke noen dager på å bearbeide at 2017 er slutt og at det får jeg faktisk ikke gjort noen ting med... Det var på mange måter ett innholdsrikt år, men det var også mange tomme, grå, A4-dager... Og tiden kan gå nokså sakte når livet er grått og surt, må bare fokusere på å puste minutt for minutt... Men om jeg der i mot ser tilbake på tiden som har gått, så har det gått utrolig fort. Derfor tenkte jeg å ta ett tilbakeblikk på instagram med deg med hashtaggen #Bestnine2017


Å herlighet hvor dårlig kvalitet det ble på dagens bilde. Er det lov å understreke at kvaliteten på bildene som er på instagram er bedre? Det er jo heller ikke overraskende at på 5 av 9 bilder så er det mariusmønster!

Bilde 1: ''Jeg bare nevner det, mn jeg har strikket kjole og eg e så stolt at jeg sprekker''. Da hadde jeg strikket mariuskjole, helt uten oppskrift! 

Bilde 2: ''Mine fine'' Når sant skal sies, jeg er stolt over alle genserne mine at dem fortjente eget bilde på instagram.

Bilde 3: ''En dus marisugenser e endelig ferdig'' Vist du tenker deg om, så er den jo lik den orginale genseren, bare lysere. 

Bilde 4: ''Bare fordi jeg ble fornøyd med bildet'' Hadde en veldig god selfie-dag med andre ord.

Bilde 5: ''KK-mila ble vel gjennomført etter ett raskt bilde med Tusvik og Tønne. Sleten!'' 

Bilde 6: ''Har hatt noen fine sommerkvelder i år da'' Dette har helt sikkert blitt lagt ut en dag der det har regna mye!

Bilde 7: ''Høsten 2017'' Min alt for korte graviditet, det gjør vondt.

Bilde 8: ''Ca 1500 meter med garn har fått en ny eier'' 

Bilde 9: ''Endelig er denne ferdig'' Det var en ganske spesiell genser da jeg på hovedmønsteret skulle ha 2 ulike farger + bunnfarget. 

Fikk du lyst til å følge meg på instagram og se hva jeg legger ut i 2018? Du finner meg på nm_seljestad.

- Nina Maria

2017, hvor ble du av?

Etter normal folkeskikk skal jeg nå skrive godt nyår til deg... Men altså, jeg er jo ikke ferdig med 2017! Hvor ble det av det året? Året var over, før det rakk å starte. 

Skal jeg bruke ett ord på å beskrive 2017, så blir det ''Smerte''. Spontanaborten jeg hadde i februar, er det verste jeg har vært borti. Den psykiske smerten kan ikke beskrives, og det er noe jeg ikke unner noen. Tenk å miste barnet ditt som du skulle elske høyere enn alt annet. Det positive der i mot, er at jeg rett før og rett etter aborten virkelig fikk se hvem som er her for meg.

Men om jeg får lov å bruke to ord på å beskrive 2017, så vil jeg også legge til ''Mestring''. Til tross for flere psykiske påkjenninger i året som har gått har jeg generelt sett mestra samtlige ting litt bedre enn tidligere. Det er kanskje jeg som har hovedansvaret for at behandlingen min går som den skal, men jeg har jammen meg fått god hjelp på veien også!

Godt nytt år-hilsen i form av fyrverkeribilde i tekst. Det er tillatt å skrive både «Godt nytt år» og «Godt nyttår». Hva man velger blir personlig preferanse.Om jeg skal nevne mer om hendelser i 2017 så må det bli at en tung byrde ble lagt vekk for godt. Flytting fra Notodden til Kvinnherad. Jeg ble 22 år. Jeg var i Oslo, og jeg deltok på KK-mila. Jeg og behandler samarbeider bra. Jeg er begynt å se på fotballkamper, det hadde ingen trudd for ett halvt år siden!

Jeg tror jeg er klar for 2018 og alt det kommer til å ha å by på, både av glede og sorg, fordi jeg har lært så mye om meg selv i 2017 og jeg vett hvem som er rundt meg. Godt nyår, må 2018 komme med noe godt til alle.

Nå skal jeg leite etter mat, du kan jo bare gjette en gang hvem som har glemt å handle noe annet enn pepsi max før butikkene stengte på lørdag... Maten må vist vente uansett, for jeg innser nå at det er kampstart mellom Liverpool og Burnley!

- Nina Maria

Livet er en dans på lego

Vi har alle hørt at <<Livet er en dans på roser>>. Vist det er ditt liv, så kjempe fint for  deg, men det er ikke realiteten for veldig mange. Veldig mange opplever motgang i livet og dette står på NHI <<Trolig får 15-25% av alle kvinner og 7-12% av alle menn en behandlingstrengende depresjon i løpet av livet. Hyppigheten av depresjoner har økt de siste tiårene, spesielt de lette og middels alvorlige. Depresjonsfølelse er 2-3 ganger så hyppig som alvorlige depresjoner.>> Du kan lese litt mer innpå DENNE linken.

Når det er såpass mange som sliter med depresjon + alle andre psykiske-sykdommer, så er det bra at vi har sånne dager som i dag, verdensdagen for psykisk helse. Der det blitt satt fokus på psykisk helse, som for veldig mange er tabu. Hver eneste person i verden har en fysisk-helse og en psykisk-helse. Noen har dessverre en dårligere fysisk-helse og kan knekke en fot, få hjernehinnebetennelse, leukemi eller de kan få diabetes, å det er greit og det finnes hjelp! Det samme er det med psykisk helse, noen kan få depresjon, angst, borderline, anoreksi eller posttraumatisk stresslidelse, men av en eller annen grunn så skal de 5 siste diagnosene bli holdt mer tilbake, skal ikke bli satt satt i fokus på lik linje som de 4 første skadene og diagnosene jeg nevnte.

Når jeg logget meg inn på bloggen i dag for første gang på lenge, så var det noen uleste kommentarer. En av de var <<Hva har skjedd Nina? Du var jo så godt i gang :-( gleder meg alltid til du har et nytt innlegg på lur>>. Jeg tenkte først å ignorere den kommentaren... Men da motsier jeg meg selv og er veldig dobbelt-moralsk om man skal snakke om psykiskhelse eller ikke. Jeg sier absolutt ikke at man skal dele alt i livet sitt med alle, men jeg er absolutt for ett litt mer åpent samfunn. Så hva skjedde? Jeg hadde ikke bare en dårlig dag, men det var en litt lengre periode, også bruker jeg litt for lang tid på å hente meg inn igjen... Altså, jeg har ikke vært på bunnen hele tiden siden sist innlegg!

Jeg er sikker på at jeg har verdens friskeste kropp. Det er aldri noe galt med den, bort sett fra litt hoste og  senebetennelser nå og da, ellers er det ingenting å klage over... Men jeg er pasient i psykiatrien, og det er GREIT. Livet mitt er ikke en dans på roser, livet mitt er en dans på lego. Jeg er så frustrert og oppgitt til tider at jeg vett ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Det som er fint er at jeg forhåpentligvis vil få det bra en dag, og vil ha lært mye av denne prosessen... Eller jeg har allerede lært mye om meg selv, om psykisk helse og hva som skjer i hodet, om helsevesenet, norske lover og listen fortsetter.

Til slutt vil jeg legge til psykvettreglene, som kan være greit for mange å lese.
1. Bær ikke på tunge tanker alene
2. Søk om hjelp i tide, det er ingen skam å be om hjelp
3. Spar på fine opplevelser, de er gode å ha med seg i ''ryggsekken''
4. Vær rustet mot tunge perioder, snakk om det før det blir for vansjelig
5. Tenk på det du får til i stedet for det du ikke får gjort
6. Vær aktiv, regelmessig fysisk aktivitet er bra for din psykiske helse
7. Forsøk å gjøre noe hyggelig hver dag, enten for deg selv eller for andre.

- Nina Maria

Jeg så deg

Det var høsten 2016 i Haugesund at jeg så deg. Du stod der, på jobben din. Du var profesjonell, du var jo på jobb. Du ga meg det jeg ba om, der du stod bak disken. Du smilte, du virket hyggelig... Men jeg så at du hadde ikke hatt det lett. Det var bare en liten detalj som gjorde at jeg så det, og det var at du gikk med oppbretta ermer på genseren din, eller hadde du t-skjorte.

Jeg så arrene dine. Jeg dømte deg ikke. Jeg skjønte at du har vært eller går igjennom en hard og tøff kamp. Jeg så deg, og jeg kjente hele meg svulme over av medfølelse og omsorg for deg, fordi jeg vett hvordan det er. Jeg vett ikke hva du har vært igjennom. Mobbing? Vold? Voldtekt? Skilte foreldre? Dårlig skolegang? Mistet noen som stod deg veldig nær? Jeg vett ikke, det kan være hva som helst... Men å ha så vondt psykisk, at man velger å skade seg selv vett jeg hvordan er.

Jeg følte jeg måtte si noe, gjøre noe. Jeg hadde ett behov for å si at du er ikke alene, det er flere i samme båt som deg. Det håper jeg at du allerede viste, men en påminnelse kan være fint innimellom... Men jeg ville jo ikke sette deg i ett dårlig lys ovenfor andre kunder, du var på jobb alene og ingen kunne ta over for deg, jeg hadde det også travelt med å rekke en buss.

Jeg skrev noen ord til deg på ett ark fra en notatbok jeg hadde med meg. Jeg husker ikke hva jeg skrev, men jeg prøvde å fortelle deg at jeg synes du er tøff, at du må ikke gi opp og at jeg håper du får det bedre. Det er jeg helt sikker på at du fortjener. Jeg kom tilbake til disen, leverte arket og sa at du kunne lese det når du hadde tid, så gikk jeg til bussen og satte meg på den. Når bussen kjørte så fikk jeg øye på deg igjen, du kom ut for å se etter meg. Jeg så deg igjen, og du så etter meg.

Det jeg har delt, er selvsagt sant... Men etter å ha lest DETTE innlegget, så ble jeg inspirert til å skrive ett tilsvarende innlegg. Det er så mange som føler de ikke blir sett, respektert og hørt... Men det er også mange som føler det, men som dessverre ikke får med seg at noen egentlig ser.

- Nina Mari

Et helt halvt år

''God kveld, min kjære mørket faller på og stjerner lyser over meg jeg ser opp på vår melkevei den største stjernen der er deg'' Fra God morgen, min kjære av Benny Borg, men kanskje enda finere når Hanne Sørvaag sang den på ''Hver gang vi møtes'' tidligere i år.

Det var en ufattelig trist innledning til dagens innlegg, men inte uten grunn. I går var det nøyaktig 6mnd siden jeg skjønte at jeg hadde spontanabort... Mange mener nok at jeg burde kommet meg videre, og ja, jeg burde det og jeg har tildels kommet meg videre... Men for meg som er over gjennomsnittet opptatt av planlegging, dato og klokkeslett så er slike dager ekstra tunge. Jeg tenkte først at det er greit å være lei seg i 14 dager, også skulle livet fortsette akkurat som før... Den gang ei. Det har vært et halvt år der jeg har tenkt på min lille baby hver eneste dag. Det føles så ufattelig lenge siden ut, mange år, samtidig så husker jeg den (lille) fysiske smerten som om det skulle vært i går. Jeg husket synet av blod/slim kort tid senere. Jeg husker den psykiske smerten. Gråten. Skrikene. Tankene. Ord som ble sagt som ikke trenger å bli nevnt her, men jeg hatet mildt sagt verden en stund da. Følelsen av å være helt alene i verden. Jeg tror aldri jeg har følt meg så alene noen gang, til tross for at det var 4 andre personer i samme hus. 

Det er vondt å tenke på at termin skulle vært i neste måned. Det er vondt å se andre barn og da særlig babyer. Det er vondt at jeg har fått beskjed om at jeg bør vurdere å be om henvisning til gynekolog for å ta innvendig ultralyd siden ting kanskje ikke er som det skal. Alt som får meg til å tenke på babyer og/eller min graviditet er vondt, og det er ikke rent lite... Men det går bedre, noen dager og andre dager ligger tårene klare til å komme når som helst.

Han var på ingen måte planlagt, men som en sa tidligere i sommer <<Ønsket har vært der hele tiden, og dermed blir sorgen enda større>>. Jeg så ett bilde på instagram der det stod Og uansett hva de sier om sorg og at tiden leger alle sår.. Sannheten er at det finnes enkelte sorger som aldri forsvinner før hjertet slutter å slå og det siste åndedraget er tatt. Men jeg ønsker også å legge til at jeg har lært meg å leve med den, noen dager bare vondere enn andre, men alle har dårlige dager inni mellom. Jeg kan fortelle alt det vonde jeg har opplevd og sliter med uten å felle en tåre, bare ikke om aborten. Der kan tårene komme når som helst og hvor som helst. Jeg velger å dele det Linn Therese så fint skrev på bloggen sin en gang, men jeg får dessverre ikke lagt link til det innlegget da det er en stund siden det ble skrevet og jeg bare screenshota det: Jeg har tenkt på deg mange ganger. Lurt på hvorfor du valgte å slippe taket. Lurt på hvorfor du ikke fortsatte å vokse inni der. Jeg har lurt på om du allerede var syk eller om det var noe jeg gjorde feil. Var jeg for stresset? Spiste jeg feil eller drakk jeg for lite? Svaret får jeg nok aldri, men jeg håper du valgte å slippe taket av egen fri vilje, og ikke fordi du ikke trivdes der inni magen min.

Nei, skal vi si at det er nok klaging for i dag, og satse på ett mer positivt innlegg i morgen? Grunnen for teksten i starten av innlegget er forresten at jeg så på ''Hver gang vi møtes'' akkurat når jeg var gravid og fikk sangen på hjernen. Så var det aborten og da følte jeg sangen passet litt til min sitasjon og jeg følte ett større nærvær til babyen jeg mistet. 

♥ Min lille ♥

- Nina Maria

Takknemlighet

Jeg synes at dere som stilte opp for meg døgnet rundt tiden etter SA (Spontanaborten) fortjener en stor takk. Eller dere fortjener så mye mer enn hva ord kan beskrive. 
Dere som kjørte meg.
Dere som henta meg.
Dere som jeg kunne skrive til hele døgnet.
Dere jeg fikk sove oss.
Dere som passet på at jeg fikk i meg mat.
Dere som strøk meg over håret.
Dere som ga gode klemmer.
Dere som sa ''Kondolerer. Det var leit å høre'' for de viste at for meg så var fosteret blitt ett menneske som jeg ville ta vare på.
Dere som passet på at jeg hadde det jeg trengte.
Dere som ikke ville la meg være alene for de viste jeg hadde det vondt.
Alle dere som brydde dere. Var der, selv om jeg der og da egentlig ikke brydde meg om dere.



Selvsagt var og er jeg takknemlig, selv om det ikke var ett snev av takknemlighet fra meg da. Selvsagt viste jeg ikke takknemlighet, for jeg klarte ikke. Jeg klarte jo ikke å ta vare på meg selv en gang. For det var så tungt. Jeg er rett og slett glad for at jeg ikke viste hvor vondt det var. Jeg er også veldig glad for de som var der når smerten ble for tung å sitte med alene og jeg bare ville ligge i fosterstilling mens tårene rant ukontrollert og jeg vrei meg i psykisk smerte... Selv om jeg bare klagde og hadde det vondt, så var dere der. 

Ulrik Nygård (Mannen til Pilotfrue/Julianne Nygård) skrev etter en SA de hadde like etter min <<Ein gledens dag kor det var to deilige svarte streker på testen etter andre forsøk, og den triste spontanaborten som skjedde noken dager etter. Eg unner faktisk ingen det å få følelsene sine kastet slik rundt. Det er eit helvete.>> Det er så sant, og det er så vondt. Og det er vondt enda. Det er så mange som sier at barnet mitt var ikke planlagt og jeg var ikke så langt på vei. Tror du det er noe trøst? Nei. Det var positive tester, det var mensen som aldri kom, det var andre graviditetssymptom og det var mitt barn. Jeg var livredd, jeg var vettskremt og jeg klarte ikke å si at jeg var glad i han... Men noe har han jo gjort med meg, siden det fortsatt er vondt, siden jeg fortsatt gråter bitre tårer.

Jeg har så mange gode og snille mennesker rundt meg. Jeg har aldri tvilt på det, men av og til trenger man noen påminnelser. Det har jeg virkelig fått nå. Jeg er så uendelig takknemlig, og skjønner ikke hvorfor de er så snille mot meg. Hva har jeg gjort for å fortjene dere som er gode og snille? Ikke stort, føler jeg selv. Jeg skulle så gjerne hatt både babyen og dere i med videre i livet. Dessverre får jeg ikke begge deler denne gangen, men jeg har dere. Dere som bryr dere og fortsatt kan høre på hva jeg har å si eller bare høre på meg når jeg gråter. 

- Nina Maria

Jeg er noens jobb, grunnen til at de får lønn

Jeg kom over ett blogginnlegg og tenkte ''Shitt! Dette kunne jo jeg ha skrevet selv.'' Innimellom er det som om noen har satt ord på ting jeg selv ikke klarer å beskrive og andre ganger er det noen som har satt ord på noe jeg ubevisst har i hodet. Det sist nevnte er aktuelt i dette innlegget. Jeg kom nemlig innpå DENNE bloggen i går. Jeg spurte henne om jeg kunne dele ett av innleggene videre på min blogg, og det fikk jeg heldigvis lov til, men jeg har tatt vekk akkurat det som ikke er relevant for meg.

Jeg er noens grunn til at lønningen kommer inn hver måned. Jeg er noens jobb, mange har meg som en del av arbeidsdagen sin. Det er rart, sårt og godt å tenke på at jeg får hjelp til å klare livet, selv om det selvfølgelig ikke er en drømmesituasjon. (...)


Fra en innleggelse tidlig på våren i fjor

Noen av de som er ansatt i helsevesenet merker man veldig godt at man bare er jobb, men det finnes også mange hverdagshelter som gjør mye mer enn hva arbeidskontrakten tilsier at de skal gjøre. Jeg har fått kjent på begge sidene og ja, det er sårt når man innser at noen bare ser til at du er i live for da får de penger til å betale regningene sine hver måned, og ja, det er vondt å kjenne på at man bare føler seg til bry, men jeg har vært heldig sånn sett og fått sett mer av de gode personene enn de som ikke burde jobbet innen helsevesenet i det hele tatt. 

Jeg har hundreogørten minner av de som strekker seg lengre enn de strengt tatt må, og når man er veldig langt nede er det nettopp de små gjerningene og ordene som betyr alt. (...) Eller at noen er interessert i hva som betyr noe i livet ditt som ikke handler om sykdom. Når noen blir igjen etter arbeidsdagen er slutt for å hjelpe deg med noe du lurer på med strikkeprosjektet du holder på med. Små ting som utgjør en veldig stor forskjell når man er syk og sårbar. 


Småting som helseteppe og ett glass eplejuice, som jeg alltid skal ha, gjør meg ikke frisk. Men setter så utrolig stor pris på personalet som vett hva jeg vil ha og finner det uten å spør og uten at jeg spør.

Jeg har vært i psykiatrien i tretten år i år (6 år for meg da), og jeg har sikkert hilst på femhundre forskjellige personer, om ikke mer i løpet av de årene, både av psykologer, leger, miljøterapauter, sykepleiere, studenter, ekstravakter, you name it. Det er ikke så rart at jeg ofte glemmer navnene på de jeg hilser på før jeg er ferdig med å si mitt eget egentlig, det har tross alt vært veldig mange som sier hei og noen har vært der i en dag, andre i flere år. 

Jeg er en av de heldige, jeg har vunnet i lotto i den form av at jeg er født i Norge og får den helsehjelpen jeg trenger når jeg trenger det. Alle er ikke like heldig, det gjelder både de som bor i land som ikke på langt nær har ett så godt helsevesen som Norge, og det gjelder også de som til tross for at de bor i Norge ikke får den hjelpen de har krav på. (...)

(...) Det tok meg en stund å godta det, men nå er det bare sånn livet mitt er og jeg får prøve å gjøre det beste ut av det jeg har fått utdelt. Livet er ikke rettferdig, men det vet vel de fleste. Alle har vi noe å stri med, bare i forskjellig grad. 

Du er ikke alene
Og til deg som kanskje har vært heldig så langt i livet, ett smil kan gjøre en stor forskjell, så ikke vær redd for å vise medmenneskelighet.

- Nina Maria

Gravid, del 1

Husk konkurransen HER

Ett kapittel der jeg fryktet det verste, der det virkelig kunne gått galt og som derfor hadde stor påvirkning i livet mitt i 2016, ble avsluttet bare noen dager tidligere. Det var en så stor lettelse at jeg lå på kjøkkengulvet og gråt, høyt og lenge mens jeg ringte og skrev til de som har fulgt med på saken. Siden det var ett såpass vanskelig kapittel så kom jeg til å trenge tid å lande, til å la det synke inn. Jeg hadde selvsagt forberedt med på det verste. Det gikk i overkant liten tid før jeg satt der med positiv test, uten å ha fått latt det førstnevnte synke inn. Ekstremet mange følelser var i sving, kort sagt! Jeg er bare glad graviditeten kom etterpå og ikke når det stormet som verst.

Jeg fryktet graviditet en stund. Den var ikke på noen måter planlagt, men faren var tilstede. Jeg kjøpte en test og tok den ganske tidlig. Jeg klarer ikke å huske dato, men det var sånn at den kunne vise positivt vist gravidhormonet HCG var blitt høyt nok, men det var enda såpass tidlig at den kunne vise negativt selv om jeg var gravid. Jeg følte den kom til å være negativ. Det viste bare en strek, negativt. Jeg følte det var feil.

Jeg kjøpte ny test. Når det var såpass tidlig i svangerskapet så var det jo en sjanse for at den kom til å vise negativt når jeg ikke brukte morgenurinen, men for de som kjenner meg har jeg minimalt med tålmodighet og hadde ikke tid til å vente til dagen derpå. Jeg tisser på pinnen, legger den fra meg og scroller igjennom instagram mens jeg venter at de lange minuttene skulle gå før jeg kunne forvente ett eventuelt positivt svar.

Jeg ser på pinnen. To streker. Tiden stod stille. Jeg stod helt stille, alene på ett kaldt bad i Notodden, med en positiv graviditetstest. Eneste som var i bevegelse var hjertet som pumpet hurtig i ujevn takt og tårene (en god blanding av sjokk, redsel, panikk og glede) som presset på. Jeg finner nummeret til behandleren min på Valen mens jeg låser meg ut fra badet og løper opp på rommet. Klokken nærmet seg ferdig-på-jobb-tid, men jeg ønsket å snakke med han. Han svarte ikke, så skrev en kort melding om at jeg ønsket at han ringte når han hadde tid.


Så sendte jeg melding til noen av de jeg allerede hadde tenkt ut at skulle være faddere for babyen. Det var disse jentene jeg snakket med døgnet rundt i dagene før jeg ventet på å teste meg. De fikk en melding der det stod noe sånt som dette >>Jeg håper du vil ta på den ansvaret for å være fadder for babyen min som kommer til høsten <<.

For å ikke gjøre dette innlegget så langt, så velger jeg å dele det i flere deler, og publisere andre (og tredje?) delen neste uke. Tror jeg også kommer til å dele ett innlegg med noen små hendelser som ikke trenger ett eget innlegg og noen tanker jeg hadde da, som jeg føler for å dele for det vil hjelpe meg videre. Det kommer også innlegg om spontanaborten.

- Nina Maria

Gravidoppdatering: Spontanabort

Hvor ble det av hun som skulle begynne å blogge for fult igjen? Å si at hun lever i beste velgående er ikke sant, men at hun lever det gjør hun... Jeg får dagene til å gå rundt på et vis... og det er ikke kronisk sult/kvalme, kronisk trøtthet eller andre gravidsymptom som er problemet. Faktisk er alt av symptomer på graviditet vekke. Det er faktisk min lille baby også. 

Mens jeg skrev de siste innleggene som er publisert så hadde jeg blødninger, som viste seg å være spontanabort. Diverse folk fra helsevesenet sa at det ikke var farlig, det var normalt å blø litt, så lenge jeg ikke hadde sterke smerter, men litt mensenmurringer måtte jeg regne med. Det var forsåvidt lite av mensenmurringene også... Fram til onsdag 15.feb, da kom det ett voldsomt stikk, men det forsvant før jeg rakk å reagere. Når jeg kort tid senere går på do og ser hva som ligger i trusa skjønte jeg det var spontanabort. Jeg har i ettertid vært på ultralyd og fått det bekreftet.


Men med hell i uhell hadde jeg både innleggelse på Valen og time med behandler dagen derpå. Det føltes som en enorm trygghet å vite at jeg skulle dit, etter noen lange, mørke og vonde timer om natten. Det var heldigvis mange gode og trøstende sjeler der med gode ord og sympati. 

Når jeg fikk den første positive testen måtte jeg omstille meg helt, for å få den positive testen var jo absolutt ikke planen. Det måtte gjøres endringer, og de måtte skje med en gang. Det tok tid før det sank inn at jeg skulle bli mamma, selv om jeg ofte sa at det sikkert bare var innbilt svangerskap og/eller eggstokkreft. Man skal jo ikke tulle med sånt, men det var så vanskelig å tro... men samtidig så gjorde jeg jo endringer i livet for å klare å ta vare på babyen. Jeg ble jo glad i han... Og det er alltid vondt å miste noen man er glad i.

Mange sier >>Du har hele livet framfor deg, du kan få barn senere<< Ja hva så? Ja, jeg kan få barn senere... Men det blir aldri DETTE barnet. Det blir ikke det barnet som skulle vært født først og blitt stolt storebror til de som kommer senere. 

- Nina Maria

Graviduke 8+0

Da var enda en uke gått, og enda en uke uten spontanabort er gått. Det betyr ukes oppdatering fra graviditeten! Det er jo ikke alltid like mye som endrer seg i løpet av en uke, så noe er bare kopiert fra forrige ukes oppdatering.

Termin: 28.september, i følge helsepersonell

Hvor langt på vei, og hvor lenge igjen:

Kjønn: Er fortsatt ukjent

Navn: Når jeg ikke vett kjønn, så er jo navn vanskelig... Men jeg har en hel liste med både jente- og guttenavn. Tror kanskje jeg deler det med deg i ett annet innlegg

Hvor lang og tung er fosteret: Mellom 15 og 22 mm langt, og 0,5 gram tung

Kjenner du noe til h*n: Det er selvsagt for tidlig

Innkjøp/utstyr: Det har ikke vært så store innkjøpet siden sist. Stresser ikke akkurat med det, enda... Men har kjøpt noe garn og er begynt på ett teppe da!

Kjører nøytrale farger enn så lenge. Teppet er likt som dere ser til venstre på bildet her.

Plager: Mat og søvn tar mye av tiden min. Kvalmen kommer i rykk og napp, og gjerne enda fortere enn for en uke siden...

Nattesøvn: Har sovet overraskende godt den siste uken. Pluss i margen for det

Tanker om fødsel: Selv om jeg mest sannsynlig har grunnlag for å få innvilget keisersnitt så er nok angsten hakket større med den tanken, enn med vaginal fødsel

Neste kontroll: Har som jeg skrev sist en time hos fastlegen neste uke, men han gir meg god oppfølging fra før. Jeg har også blitt henvist til tidlig ultralyd nå etter litt om og men

I dag er også siste mulighet til å stille spørsmål til spørsmålsrunden. Det er alt kommet inn en del spørsmål så jeg har skrevet to innlegg, for at det ikke skal bli ett veldig langt innlegg, men er plass til litt flere spørsmål!
- Nina Maria

Nå igjen...

Nå igjen ble det en dagspause fra bloggen, og bare ett innlegg på torsdag. Det er dårlig det... Men alt har sin grunn! På torsdag var jeg bare skikkelig sliten etter å ha vært på to møter og noen timer på Husnes. Så da ble det bare det ene innlegget jeg publiserte på morgenen. 

I går var jeg så uti hampen dårlig fysisk, og det var lite som frista enn å ligge i sengen. Men jeg kom meg på samtale på Valen, og formen var stigende. I 16-tiden var det kun feber-vondt i kroppen, men uten feber. Da kunne jeg jo ha blogga, men jeg skulle bort til tante og onkel, og være her i helgen. Så først var vi en tur på butikken, så var det hjemmelaga pizza og film, også ble jeg selvsagt for trøtt til å blogge. 

Dagen i dag startet for min del litt før 8, men jeg lå i sengen en times tid og kikka på mobilen. Etter litt frokost så var det trilletur med hun lille frøkna her i huset. Og etter vi kom tilbake fra den turen har det ikke skjedd veldig mye.

Du får unnskylde meg for dårlig blogging foreløpig. Det var vist ikke helt lett å skulle endre på hele bloggplanen som egentlig ikke skulle begynne før i slutten av februar. Men jeg prøver, og håper at i løpet av neste uke vil alt være tipp topp.

Ellers så må du jo huske spørsmålsrunden jeg har gående enda :-)
- Nina Maria

Planen nå

Jeg nevnte så vidt i går at planene mine for 2017 var egentlig å flytte til Bergen nå i 2017. Jeg hadde sagt opp rommet i Notodden, og begynt å se etter bosted å den vakre vestlandsbyen. Alt hadde ikke blitt bedre av å flytte til Bergen, det er jeg jo fult klar over... Men jeg ser for meg at det kunne vært ganske bra! Fått en deltidsjobb, fortsette polikliniskbehandling på Valen, strikke alt jeg har lyst til å strikke og ikke minst blogge masse. Jeg hadde jo så mange planer.

Men så kom sjokket, en positiv graviditetstest... Ikke bare en, men det ble 6 til + blodprøve. Hallo? Dette var jo ikke planen min i 2017! Jeg skulle jo bli bergenser og leve livet, for selvsagt skulle jeg gjøre mer enn jobb, strikk og blogg. Bergen har jo så mye å by på! Jeg vil virkelig til Bergen, alene, uten baby... Men så er jeg så sterkt i mot abort. Jeg kan jo fortsatt få gjort alt jeg vil, og mer til, jeg må bare gjøre noen justeringer.


Så da, har jeg plassert meg selv midlertidig på Halsnøy, så jeg hvert fall er i rett kommune! I Kvinnherad skal jeg hvert fall bo, med tanke på at det er her jeg har venner og familie, i tillegg til behandlingen på Valen, fastlege på Husnes og ikke minst at jeg selv er født og oppvokst her. Det er heller ikke midt i ødemarken (bare nesten) her noe som jeg ser på ett pluss da jeg ikke vil la mine barn vokse opp på asfalt mellom høyblokker, også det er jo forholdsvis kort vei både til Bergen og Haugesund så det er jo muligheter for å få innputt av bylivet.

Når det gjelder bloggingen nå så skulle jeg (av en eller annen grunn) ikke begynne å blogge før mandag 27.februar, og hadde planlagt mange blogginnlegg etter den tid. Jeg klarte ikke å holde graviditeten hemmelig lenger og ville dele den i går, og da må jeg jo faktisk opprettholde bloggingen også. Så jeg må prøve å få ett nytt system i det, men blogging satser vi på at det blir!

Kort sagt så er planen min å gjøre det beste ut av situasjonen slik den har blitt nå. Mer kan jeg faktisk ikke gjøre. Enten så går det bra, ellers så går det over. Neida. det skal gå bra!

- Nina Maria

Graviduke 7+1

Jeg skal innrømme det, det er litt gøy å skulle gi deg den første gravidoppdateringen! Selv om jeg ikke helt klarer å tro på disse testene jeg har tatt eller hva legen sier... Jeg har lest ulike variasjoner av slike oppdateringer, og plukket litt her og litt der og tatt med det jeg synes hører til i en slik oppdatering. Her er min første;

Termin: 28.september, har jeg hørt flest ganger... Men noen uenigheter er det

Hvor langt på vei og hvor lang tid igjen:


Kjønn: Det er naturligvis for tidlig å vite. Men jeg kaller han, ja nettopp for han

Navn: Når jeg ikke vett kjønn, så er jo navn vanskelig... Men jeg har en hel liste med både jente- og guttenavn. Tror kanskje jeg deler det med deg i ett annet innlegg.

Hvor lang og tung er fosteret: Det er mellom 9-14mm. Vekt står det ikke noe om i denne uken, men det er jo ikke skrytverdig mye 

Kjenner du noe til h*n: Det er også naturligvis for tidlig

Innkjøp/Utstyr: Det jeg har kjøpt er dette.




Kosen var bare søt, så den måtte bare bli med hjem. Smokken og sokkene ble kjøpt for å ta bilde av. Sokkene er kjøpt på Cubus, og siden det var 2 for 3 på alt av sokker og strømpebukser der, så tok jeg med to 2-pack med strømpebukser også. Ellers så mangler jeg alt til han.

Plager: Kronisk sliten og kronisk sulten. Blir kvalm om jeg ikke får i meg mat fort nok, men det ble jeg forsåvidt før graviditeten også. Forskjellen nå er bare at jeg må ha mat veldig ofte og gjerne når det ikke passer seg. Slik som kl 6 på morgenen når jeg vil sove, når jeg sitter i samtale med behandler eller sitter på bussen.

Nattesøvnen: Selve graviditeten plager meg ikke, bort sett fra at jeg må stå opp for å spise og gå litt på do. Men det har naturligvis vært mange tanker (og drømmer) som har forstyrret nattesøvnen. Har en litt midlertidig bosituasjon også, dermed midlertidig seng som ikke er laget for min kropp hvert fall... Sovemedisinene jeg gikk på var det jo bare takk og farvel til etter første positive test.

Tanker om fødsel: Siden jeg er meg, har jeg naturligvis tenkt på den. Jeg skal jo planlegge alt som planlegges kan. Ikke at man kan forutse en fødsel men er jo lov å ha tanker rundt den. Jeg fant vel fort ut at jeg har ett snev av fødselsangst og med min bakgrunn ville jeg nok fått innvilget keisersnitt... men tror jeg har angst for det også etter tidenes skrekk historie (som jeg hørte lenge før jeg ble gravid)... Men får ta meg en prat med de som virkelig kan dette.

Neste kontroll: Kontroll og kontroll, har time hos fastlegen 24.februar, men nå har jeg normalt sett vært hos han en gang i mnd ganske lenge av andre grunner.

- Nina Maria

Jeg er gravid, hvem skulle trudd det?

Holly molly! Jeg er gravid. Hvem skulle trudd? Ikke jeg! Ikke at jeg tror det enda. 7 positive urinprøver har jeg tatt og blodprøver, men nei, fortsatt vanskelig å tro. Å si det til familie og venner, og forsåvidt skrive det til dere føles ganske feil. Det føles som løgn. 


Det var i februar, nærmere bestemt 9.februar i fjor at jeg stod på Cubus på Husnes for å kjøpe en barselgave at en følelse slo over meg. Intuisjonen sa at jeg kom til å bli gravid snart, uten noe konkret. Jeg pleier bare å kjøre på med mitt og ikke tenke på magefølelsen, siden den mang gang tar feil, haha! Men den gangen var det veldig sterkt. Jeg fikk jo ikke gjort stort med det, men det ble heller aldri glemt... Under 1 år senere sitter jeg med ett foster i magen. DET ER SYKT. Jeg vett ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

Det var jo også litt av en bang-start å starte bloggen igjen med! For det å blogge igjen har jeg tenkt på i flere måneder, men har ikke klart når jeg har vært i Notodden. Jeg hadde faktisk en kjempe stor og tidenes konstruktive plan om å flytte til Bergen og starte med blogging for fult!... Jeg kjøpte personlig almanakk og der jeg skrev opp 2 blogginnlegg HVER DAG fra mandag 27.februar til 28.juni. Men så kom disse positive testene på rekke og rad. Jeg måtte gjøre endringer i planen om å flytte til Bergen, og blogginnleggene må komme i en annen rekkefølge og noen må utsettes, skal jo tross alt skvise inn litt gravid-innlegg også da.Jeg er vettskremt og glad, og selvsagt kommer bloggen  til å gå fra ''Mitt liv som Nina'' til at jeg skal ta vare på ett menneske, faktisk en baby som absolutt ikke kan klare seg selv... og det kommer selvsagt til å gå igjen i bloggen, siden det er en del av mitt liv... Men jeg skal PRØVE å ikke ha gravid/baby-snakk i hvert innlegg, hvert fall ikke fram til han er født.

Og til de som er like nysgjerrig som meg, så er jeg 7+0 uker på vei og terminen er 28.september. Er hvert fall det siste jeg har hørt, men det spørs egentlig nett hvem jeg spør.


- Nina Maria
(HJELP! Jeg har bare levd i 21 år på Jorden, nå skal jeg ta det fulle ansvaret for ett annet menneske!)

Fornærma av legevakt

Egentlig så ville jeg skrivet ett eget innlegg til alle  de flinke sykepleierne der ute, men jeg velger heller å dele noen ord som jeg har sendt inn til lokalavisa. 

Det er en sak jeg vil ta opp med dere. Det handler om ei ung jente og hun har egentlig hele livet framfor sine bein, men hun sliter psykisk. På grunn av dette kontakta hun legevakten en kveld, i håp om å få innleggelse på Valen sykehus. All slags metoder og distraheringer er selvsagt blitt prøvd før hun tar det vanskelige valget og ringer etter hjelp.

Det er alltid vanskelig å ta opp telefonen å ringe å fortelle at man trenger hjelp, at siste utvei er innleggelse på Valen sykehus, ellers er man redd det kan gå gale. Man vett aldri hvem som tar telefonen i andre enden og hvordan man blir mottatt. Hun er så sårbar, så redd. Sykepleieren på telefonen var hyggelig, og hun fikk komme til legevakta med en gang.


Samtalen mellom den unge jenta og legen starta. Ut av det blå så kom spørsmålet ''Er du lesbisk?'' fra legen. Hun er ei jente som hittil i livet har hatt mest kvinner som nære relasjoner, men menn er det også. Hun sier som sant er at tanken har slått henne når hun var yngre men innsett at hun er hetrofil. For henne virka det som at legen var fast bestemt på at hun er lesbisk. Uansett hvilke legning du har, så er det ok. Alt er ok, bort sett å fra å gi hun en konklusjon på at hun har en annen legning enn det hun har, fra en person som ikke kjenner henne.

Dette var bare starten. Først og fremst ble det ikke innleggelse. Hun hadde noen vonde timer framfor seg. Lørdags kveld kontakta hun på nytt legevakten. Klok av skade spurte hun hvem som var på vakt, og får vite at det er samme lege som på fredag. Hun legger på for han vil hun ikke snakke med. Men det tok ikke lange tiden før hun satt oppløst i tårer ringer legevakten atter en gang og ba om å få komme til, hun trengte hjelp. Også den kvelden var sykepleieren hyggelig og hun fikk komme med en gang.



Samtalen starta og jenta prøver å få fram at hun ønska hjelp, at hun klarer seg ikke selv den kvelden. Ute i samtalen fikk hun kommentaren ''Slank deg, da blir alt bedre'' praten fortsetter i noen minutter til, men jenta var fornærma. Hun spurte igjen ''Legger du meg inn på Valen eller ikke?'' Hun fikk ett nei av legen. Hun forlater rommet, hun hadde ikke noen grunn for å sitte der å risikere å bli enda mer fornærma.

Denne jenta sliter hver dag med ett negativ selvbilde. Å sitte å få disse kommentarene servert var ikke kjekt for henne. Hun ble faktisk ganske såra, men mest av alt sint. Sint for at legen kunne si noe sånt! Akkurat denne jenta klarer å takle kommentarene selv om de sårer, men tenk på andre. Tenk på andre sårbare pasienter som sliter. Tenk hvor mye krefter de egentlig bruker på å kontakte legevakten for å få hjelp, men blir sendt hjem med sårende kommentarer.



Jeg vett hvordan dette føles og jeg vett dette så detaljert, for jeg var den jenta som satt på legevakta og så sårt trengte hjelp med å mestre livet men fikk bare fornærmende kommentarer tilbake.På under ett døgn skjedde dette. Det skal ikke skje! Jeg forstår at alle leger forstår seg ikke like bra på psykisk helse. Slik er det med alle, ingen kan forstå seg like mye på alt. Det er ok, men han som lege burde ikke ha kommet med de utsagna han kom med.

Jeg har prata med pasientomudet og kommunelegen. Han tok saken alvorlig og skal ta dette opp med legen. Men jeg står på mitt: Dette er fortsatt ikke greit! En lege skal ikke komme med slike kommentarer når de ikke en gang kjenner pasienten skikkelig.

~ Nina Maria ~

Ny tatovering

Med bare 3 måneder (minus 2 dager) siden sist tatovering, så satt jeg igjen i tatoveringsstolen i dag


Like spent, som alltid.
Like vondt, som alltid.
Like bra resultat, som alltid.





Det er den ideelle organisasjonen «Project Semicolon» som står bak kampanjen. De skriver: «Et semikolon brukes når forfatteren kunne ha valgt å avslutte setningen, men likevel ikke gjorde det. Du er forfatteren, og setningen er ditt liv» Jeg har lånt akkurat disse setningene HER i fra, og her kan du lese enda mer om Project Semicolon. 

Maria stilte som ALLTID opp for meg, og var med meg. Hun er virkelig gull-verdt, og er med meg på alt. Jeg er heldig som har henne!

Årh! Jeg er SÅ fornøyd med både tatoveringen og betydningen av den! Men som du ser så tok jeg bare omrisset av semikolina i dag. Jeg er enda usikker på om jeg fylle i den. Hva synes du, bør det bare være omriss eller helt mørk?

~ Nina Maria ~

Ny tatovering

God torsdag!

Det har jo vært en lang periode uten blogging, og derfor har jeg heller ikke fått vist dere min nyeste skatt! Eller tatovering om du vil. Tatoveringen ble tatt på Husnes 5. desember i fjor, hos Blue Norther Tatto, til en pris på 3000 kr noe den absolutt er verdt! Den tok ikke mer enn 40-45 minutter å ta. Her er den:


Har du fyr?
Har du lykter langs din vei?
Har du fyr?
Ett signal om riktig lei

Jepp, jeg tok en sangtekst. Det er hentet fra refrenget av Har du fyr av Ola Bremnes, men det er Hekla stålstreng som synger den.

Sangen hørte jeg for første gang når jeg var innlagt på Valen i september i fjor. Det var en sang som ga meg tårer i øynene første gang jeg hørte den, den satte så mange følelser i sving. Jeg hadde jo bare ??kjent?? sangen i knappe 3 mnd før jeg bestemte meg for å ta den som tatovering, men det er en sang som fikk så stor betydning for meg på så kort tid og som jeg hørte på hver eneste dag

~ Nina Maria ~

10 ting å blogge om

Hei til deg og hei til tirsdag!

Det er tirsdag og SNART helg igjen om du ikke har høstferie, timeplanen er kanskje ikke stappfull for alle og hva er vel bedre enn å bruke helgen på å slappe av, lade opp til ny uke, nyte en kopp te og forberede blogginnlegg? Om du er litt tom for inspirasjon så tenkte jeg å gi deg litt nå!


1. Dagens outfit er jo alltids populært, så lenge det er noe annet enn bare joggebukse og hettegenser. Kan jo også for all del være fra tidligere i uken.

2. Inspirasjon til hår, sminke, negler og/eller antrekk

3. Din topp-3/5/10 liste av ett eller annet; Musikk, antrekk, smykker osv

4. Ting du vil gjøre før du dør

5. Ønskeliste fra Nelly/HM/Cubus osv

6. Din sminke/hår/morgen/kveld/dusj-rutine

7. Dine siste bilder på instagram

8. Din neglelakk/sminke-samling


9. Dine must have produkt nå om dagene

10. Ett saklig og seriøst innlegg om noe du har interesse for

~ Nina Maria ~

For ung til å dø

Av og til så inntreffer både hendelser, sykdom og død feil person. Det har skjedd nå. En alt for ung medruss er gått bort. Man skal ikke dø før man er ferdig på videregående. At denne personen er borte er vondt og uvirkelig for mange av oss, og ikke minst nære venner, kjæresten og familie. Kjæresten til han som nå har gått bort er ei jeg ser på som nær venninne, og jeg har så ufattelig vondt på hennes vegner. Jeg kjøpte hvite roser til henne i går som jeg ville levere på døren selv. Når jeg leverte de så var hun ikke hjemme, så jeg leverte buketten naturligvis til han som åpnet. Bare det gjorde vondt.



Når den avdøde skulle komme fra sykehuset til kirka den han skal bli begravd så stilte vi som hadde mulighet opp på en ferjekai for å ta i mot bårebilen, for så kjøre bak den til kirka. Det var både rørende og trist å få være med på, og det ga hvert fall meg en følelse av samhold. 

Å dø, det kan skje hvem som helst, når som helst. Men det er så ille å tenke på at denne gutten gikk bort så alt for tidlig. Det er jo som sagt mer enn bare sykdom som kan ramme en person som bilulykker. Mange russ fra hele landet jobber med sin russebil. Av den grunn er hvert fall russen på KVV så heldig å få besøk av politiet og vegvesnet i morgen som skal snakke om sikkerhet i bil, rus, russ og alkohol. 

Det kan alltids skje ting som fører til død. Men å unngå det er jo selvsagt bra. Jeg håper derfor at alle mennesker, særlig Norges russ tenker på sikkerhet. Det har gått bort en russ i år, det trenger absolutt ikke å gå bort flere, og særlig ikke på grunn av alkohol, rus og trafikk.



Ellers så går tankene mine til kjæresten, venner og familie til avdøde. 

~ Nina Maria ~

Ny tatovering

Hei og god kveld!
En ting jeg ikke har snakket så alt for mye om her på bloggen enda er den nye, fantastiske og flotte tatoveringen jeg tok på Gran Canaria! Når den var ferdig, da var jeg så glad at jeg nesten var på gråten. Denne er vel den som betyr mest for meg, når jeg satt den sammen med stjerner og andre ord jeg har.


Ja, jeg gjorde motsatt i fra hva en del andre gjør; Jeg tok mitt navn, og ikke noen andres sitt. Forklaringen på alt kommer her: Men først, det er Maria som har tegnet piggtråden rundt. Skriften er noen andre sin. Alt dette har en eller flere betydninger betydninger.

Navnet mitt: Å elske seg selv er viktig. Som noen vett så har ikke jeg alltid gjort det. Jeg har til tider vært min verste fiende. Det er noe helt annet nå. Når jeg har hørt andre snakke om min positive utvikling psykisk, så blir jeg så veldig glad selv om jeg vett det godt selv. Da særlig fra en av de som har sett meg på bunn; Når alt var svart. Alt jeg gjorde var feil. Jeg var en stor feil. Å være glad i seg selv er også grunnen for hjertet som piggtråden har formet. Jeg er begynt å godta meg selv som person og hva jeg har gått igjennom.

Håndskrift og plassering av tatovering: Det er av den enkle grunn at hun som eier skriften er blant annet hun som har hjulpet meg sånn at jeg har kunne komme så langt i livet og at jeg kan si at jeg er begynt å godta meg selv. Plasseringen er jo ikke akkurat tilfeldig den heller! Det er fordi hun hører til en stjerne, og fordi ordene under stjernene handler om hva blant annet hun har hjulpet meg med.

Piggtråden: Det er ett slags symbol på at jeg må beskytte meg selv fra det vonde, jeg fortjener mye bedre enn det jeg har vært igjennom. Selvsagt møter jeg veggen igjen (Noe jeg er redd for å gjøre til sommeren) så må jeg bare stå i det! Gjøre det beste ut av det og se på tatoveringen mens jeg tenker alt jeg allerede har kommet meg igjennom. For det er ikke akkurat lite. Hjertet er som sagt bare ekstra tegn på at jeg begynner å godta meg selv, men også bare for å få litt ??pynt?? rundt.


Mitt liv, mine valg

Dessverre så er ikke den første N-en i navnet mitt skikkelig. Er ikke sikker på hva som gikk galt, men allerede før ett døgn var gått etter tatoveringstimen så hadde jeg ett mindre sår der. Så må se å få fiksa på det en gang, når jeg tørr. Er ikke så behagelig å ta tatovering. Såret er grodd nå, men blekket er mye tynnere der enn resten av N-en.
- Har du tatovering eller ønsker du å ta? :-)

~ Nina Maria ~

Les mer i arkivet » Januar 2018 » Oktober 2017 » September 2017